Om å komme hjem

Plutselig var det over og hverdagen i Norge er tilbake for fullt. At jeg kom hjem fra Meru for bare en god uke siden høres ut som en dårlig spøk. Det er så langt unna og så fjernt fra livet vi lever her. Det er mange gode minner og det som kanskje sitter best igjen er dette.

Det var en av de siste kveldene og vi skulle male trolldeig med guttene. 21 gutter, 21 malepensler og 9 plasttallerkner med mailing. Oljemaling, men det tenkte vi ikke på før samtlige gutter var godt i gang med hver sin pensel og trolldeig figurer, hender og bord hadde like mye maling på seg. Heldigvis fant jeg ut før panikken tok meg at jeg hadde terpentin oppe i leiligheten og jammen gikk ikke all malingen bort. Små hender ble brune igjen og bodplaten ble sin vanlige farge, og til slutt var det bare figurene som lyste i all regnbuens farger. (og sykkelen til vaktmannen som fikk gjennomgå etterpå med malingsrestene) Det var imidlertid ikke alle fargene som gjorde størst inntykk på meg.

Det er en fantastisk opplevelse når 21 gutter i Kenya som snakker et annet språk en deg viser deg tillitt og forventer at du forstår hva de trenger.
De store guttene snakker engelsk og kommunikasjon med dem er lettere, men de minste guttene snakker Kemeru eller Swahili, noe ikke jeg er særlig god på.
Denne kvelden kom det tydlig frem at de nå anså meg for å være kompetent nok til å forstå dem til tross for manglende språk. Selv om det var voksne Kenyanere i rommet valgte de å spørre meg når de lurte på noe eller trengte hjelp, og jammen forsto jeg det ikke også. Jeg reiste hjem med følelsen av å ha blitt beæret med tillitten fra 21 herlige sjokoladegutter.

Lunch time!

Den hyggelige damen som jobber på kontoret her har invitert oss på lunch. Afrikansk lunch.
Vi får beskjed av sjåføren at vi må dra kl 12.30 og vi, norske som vi er, er ferdige i god tid.
13.15 kommer vi oss av gårde og er på vei, det var jo afrikansk lunch vi skulle på.

Vi kommer frem til et idyllisk gårdstun og bli tatt i mot av en smilende Pricilla. Her gjør vi det på afrikansk vis minner hun oss på. Vi smiler og sier det er bra.
Rommet er dekket til dobbelt så mange gjester som vi er, men det er bare å begynne, de andre kommer i løpet av ettermiddagen når de er ferdig med å jobbe på jordstykkene sine.

Først må vi vaske hendene, vertinnen kommer rundt med vaskefat og mugge med vann. Vi vasker i vei, og ser oss rundt etter en plass å gjøre av servietten vi får til å tørke oss med. Ingen grunn til panikk hun kommer å henter den etterpå.

Så, er det mat. Sjåføren som er mann, skal selvfølgelig forsyne seg først, han er jo mann og det er jo afrikansk lunch. Etter han er det gjestene fra Norge. Oj,oj,oj.. er det alt dere skal ha? La meg finne mer til dere. Hvordan kan dere overleve på det der?
Jeg får spist halvparten før tallerkenen min forsvinner og kommer tilbake full av ny gryterett, jeg spiser og spiser og når jeg endelig er ferdig, og akkurat når jeg tenker at jeg aldri kommer til å klare å reise meg igjen fordi jeg er så mett. Da kommer frukten.
Ok, en appelsinbit det går bra tenker jeg. Da den har lagt seg til rette i magen ser vertinnen bort på oss igjen. Er det noe galt? Frukten står rett foran dere. En vannmelonbit og en passjonsfrukt senere og vertinnen er fornøyd med innsatsen. Det er på tide å strekke på bena.

Vi møter kuer, sauer og høner, oksen hun bruker til å trekke vogn står også i en bås og følger med. Så bærer det ut på Shambaen, jordstykket hun dyrker og vi blir behørlig presentert for alle plantene hun har plantet. Endelig begynner maten å synke, og man er passelig mett.
Og da er det inn igjen og drikke te, med masse melk og sukker, og man må også spise en afrikansk lignende pannekake til. En kopp, en til kopp, når man prøver å takke nei til tredje koppen får man beskjed om at afrikanske damer drikker åtte kopper te minst. Jeg skjønner at det bare er å drikke opp tredje koppen også. Og da var den afrikanske lunchen over.

…..jeg tror jeg dropper middagen i dag.

Mitt første barn!

Møt Ronaldo, han er 8 år og går i 2 klasse. Kanskje skal han bli fotballspiller sier damen på kontoret når hun ser navnet hans. Han er skjeløyd og smiler sjenert når du snakker til han. Ikke rart når det kommer en fremmed hvit dame trampende inn i hjemmet hans, og tar bilder av bestemor og han både inne og ute.

Når du retter opp ryggen etter å ha bøyd deg for å komme gjennom porten ser du skur på skur med bølgeblikk tak, mellom dem går en smal søle vei og du må bøye deg igjen for ikke å få dagens klesvask i ansiktet. Det er uansett lurt å se ned, så du ikke sklir i søla, eller kjøkkenet til noen som lager mat på et ildsted mellom husveggene.

Innerst inne i denne slummen bor Ronaldo, sammen med bestemor og sin eldre bor. Både mor og far er døde. Bestemoren tjener penger til å ta seg av dem ved å ta på seg tilfeldige jobber i nærområdet. Det er tøft å få endene til å møtes, og allerede har de måtte flytte fra et noe bedre sted siden pengene ikke strakk til.
Det trengs mye og er masse en har lyst til å gjøre, men jeg tror jeg begynner med å kjøpe tepper og mat til dem, og hører om Ronaldo sin skoleuniform er i orden. Det er ikke bare å ha fått sitt første barn i Afrika. Det viktigste er uansett de månedlige utbetalingene de nå skal få, og kanskje kan de etter hvert få råd og litt hjelp til å dekke husleie til et bedre sted å bo.

Tross alt så er han heldigere en alle de andre barna som bor i naboskurene og som fremdeles venter på at en hvit skal ønske seg et bilde av dem.


www.kenyabarnehjelp.no

Om å være rik....

Det å være i Afrika får deg virkelig til å skjønne at du er heldig, og rik. I dag sto sannheten utenfor døra når jeg våknet.
De er overalt på området rundt barnehjemmet, kvinner og menn i alle aldere som venter på å få den månedlige utbetalingen. 2000 kenyanske shilling, tilsvarer litt i underkant av 200 norske kroner.
Det er 650 barn som blir sponset, og hver måned kommer mor, far, bestemor eller den som har tatt ansvar for barnet å henter pengene.

Midt i utbetalingene reiser jeg på butikken. Kjøper en bok til 900 kenyanske shilling og ladekort til mobilen 500 kenyanske shilling. Når jeg har kjøpt inn mat til kvelden og brød til dagen etter er månedslønna deres og mer til brukt opp.
Det er forståelig at den afrikanske damen som jobber her ser meg inn i øynene og sier:

Du bør takke Gud 1000 ganger ekstra om dagen, bare fordi han har latt deg bli født i Norge.

Bananer i lange baner...

Liker du frukt er ikke Kenya den verste plassen på jord. Det er vel heller en av de bedre.
Du skjønner at du er i Afrika når du er med ut til shambaen og plukker bananer fra en skog med bananpalmer. Ikke verst å sitte i skyggen og spise solmodne bananer, mens hele bagasjerommet på bilen blir fylt til randen slik at guttene har bananer i langtid frem over.




Bananene vi tar med hjem er grønne enda, men blir gule når de får ligge i varmen.
For at noen av bananene skal bli gule før de andre, og ikke alle på samme tid. Legger de bananene i en stor sekk som de polstrer med tørre banan - palmeblader. Dette skal virke som en katalysator i gulningen.

Happy Birthday to you!

Happy Birthday to you!

Max er nabogutten, han har bursdag og blir tre år. Da Max var liten, eller kanskje jeg heller skal si da Max var mindre, sier historien at Alf som grunnla organsiasjonen som driver barnehjemmet reddet han fra å dø. Max var hjemme alene med sin storebror da han fikk høy feber, storebroren kom løpende ned hit og ba om hjelp. De lånte ut bil og sjåfør og fikk gutten på sykehus. Så, nå feirer Max tre årsdagen sin på guttehjemmet sammen med ”våre” 21 strålende gutter. Foreldrene til Max er velstående og det spares ikke på noe. Lokalet pyntes og ballonger henges opp. Kaker og godteri, og selvfølgelig god middag først. Masse underholding og selvfølgelig fire-fem taler hører med i barneselskap.

Det er utrolig gøy å se guttene på denne festen. De oppfører seg akkurat som alle de andre barna og kan på en magisk måte alle spillereglene for hvordan et barneselskap skal gjennomføres. Selv om jeg er sikker på at det er det første barneselskap noen av dem har vært i før.
Far til Max viser seg å ha en lik bakgrunn som guttene våre, han har vokst opp på barnehjem. De sitter med store øyne når han forteller dem om dette, og om hvor bra livet hans ble etter at han fikk hjelp og lov til å begynne på skole. Talen går på swahili, men han avslutter med å si til dem på engelsk, at blant dem kan det godt være at Kenyas kommende president sitter og at de må være disiplinerte og målrettede. Alle nikker og samtykker.

Det danses og synges og bursdagsbarnet selv løper rundt og synger happy birthday for full hals mens han hopper rundt. Guttene viser frem dansekunstene sine og toastmasteren for kvelden; (Alle har da egen toastmaster i treårsdagen sin?) setter i gang danse konkurranser og sangkonkurranser. Når klokken blir 23.30 må jeg ta kvelden, de har vist ikke hørt om innbydelse med klokkeslett for når barna drar hjem her. 00.30 hører jeg at det blir stille. Onkler, tanter, fettere og kusiner og barn jeg ikke vet hvor hører hjemme forlater omsider stedet. At det var en fest som ikke manglet noe fikk vi bevist dagen etter da en av guttene våknet med mageknip etter å ha forspist seg på snop og kake.

Bryllup på afrikansk vis

Jeg var sammen med tusen afrikanere blitt invitert i bryllup. Prøvde i mange dager å finne ut når det startet, til slutt gav jeg opp og spurte hun jeg skulle dra sammen med når jeg skulle være klar. Kl 09.00 var svaret, nærmere halv tid drog vi, da hadde hun ringt brudens far og fått beskjed om at bruden var dratt fra hjemmet sitt. Da vi etter en halv times kjøretur kom frem til et hus i enden av en landevei tenkte jeg at nå har vi sikkert dårlig tid. Tre timer senere reiste vi deri fra, etter å ha blitt servert varm lunch og sett bruden vell av gårde i bilen, ferdig pyntet med blinkende tiara. Når jeg skriver blinkende så mener jeg blinkende, tiaraen var pyntet med røde lys som blinket rundt som en del av pynten.

I Kenya er det ordentlig brudefølge. Bruden satt i første bil så fulgte sikkert 15 biler etter, alle pyntet med rosa sløyfer eller ballonger. På vei til kriken skal det legges en sløyfe gjennom nærmeste landsby og alle bilene har fløyta inne
Vielsen i kirken begynner jo som kjent med at bruden skrider opp kirkegulvet til passende toner. Slik er det også i Kenya, nesten. Her danser brud, brudgom, brudepiker, brudesvenner og resten av brudefølget inn til det som i norske ører høres ut som en hipphopp gospel sang. De ble nå gift og applausen sto stadig i taket så jeg regner med det gikk riktig for seg.

Etter vielsen var det mottakelse for alle de tusen gjestene. Kaken ble kuttet og brudeparet delte både det og fanta, som seg hør og bør. Etter kaken var det middag. Bare å stille seg i kø, så får du servert dagens rett på plast tallerkener. Maten var god men, det er første gang jeg har spist bryllups middag sittende i bilen. Tusen gjester betyr ikke at man skal ha sitte plass til alle sammen, så da sitter man der man finner det for godt å slå seg ned.

Når man har spist og ikke er nær venn av familien er det bare å gi gaven og så drar man. Jeg hadde kjøpt glass som var pent å pyntelig pakket inn i rødt papir. Syntes damen som leverte gaven før meg var mer heldig med valget, hun overleverte nemlig en levende høne til bruden som takket pent og tok i mot. Høna hadde forresten vært med under hele vielsen også.