Om å komme hjem

Plutselig var det over og hverdagen i Norge er tilbake for fullt. At jeg kom hjem fra Meru for bare en god uke siden høres ut som en dårlig spøk. Det er så langt unna og så fjernt fra livet vi lever her. Det er mange gode minner og det som kanskje sitter best igjen er dette.

Det var en av de siste kveldene og vi skulle male trolldeig med guttene. 21 gutter, 21 malepensler og 9 plasttallerkner med mailing. Oljemaling, men det tenkte vi ikke på før samtlige gutter var godt i gang med hver sin pensel og trolldeig figurer, hender og bord hadde like mye maling på seg. Heldigvis fant jeg ut før panikken tok meg at jeg hadde terpentin oppe i leiligheten og jammen gikk ikke all malingen bort. Små hender ble brune igjen og bodplaten ble sin vanlige farge, og til slutt var det bare figurene som lyste i all regnbuens farger. (og sykkelen til vaktmannen som fikk gjennomgå etterpå med malingsrestene) Det var imidlertid ikke alle fargene som gjorde størst inntykk på meg.

Det er en fantastisk opplevelse når 21 gutter i Kenya som snakker et annet språk en deg viser deg tillitt og forventer at du forstår hva de trenger.
De store guttene snakker engelsk og kommunikasjon med dem er lettere, men de minste guttene snakker Kemeru eller Swahili, noe ikke jeg er særlig god på.
Denne kvelden kom det tydlig frem at de nå anså meg for å være kompetent nok til å forstå dem til tross for manglende språk. Selv om det var voksne Kenyanere i rommet valgte de å spørre meg når de lurte på noe eller trengte hjelp, og jammen forsto jeg det ikke også. Jeg reiste hjem med følelsen av å ha blitt beæret med tillitten fra 21 herlige sjokoladegutter.