Bananer i lange baner...

Liker du frukt er ikke Kenya den verste plassen på jord. Det er vel heller en av de bedre.
Du skjønner at du er i Afrika når du er med ut til shambaen og plukker bananer fra en skog med bananpalmer. Ikke verst å sitte i skyggen og spise solmodne bananer, mens hele bagasjerommet på bilen blir fylt til randen slik at guttene har bananer i langtid frem over.




Bananene vi tar med hjem er grønne enda, men blir gule når de får ligge i varmen.
For at noen av bananene skal bli gule før de andre, og ikke alle på samme tid. Legger de bananene i en stor sekk som de polstrer med tørre banan - palmeblader. Dette skal virke som en katalysator i gulningen.

Happy Birthday to you!

Happy Birthday to you!

Max er nabogutten, han har bursdag og blir tre år. Da Max var liten, eller kanskje jeg heller skal si da Max var mindre, sier historien at Alf som grunnla organsiasjonen som driver barnehjemmet reddet han fra å dø. Max var hjemme alene med sin storebror da han fikk høy feber, storebroren kom løpende ned hit og ba om hjelp. De lånte ut bil og sjåfør og fikk gutten på sykehus. Så, nå feirer Max tre årsdagen sin på guttehjemmet sammen med ”våre” 21 strålende gutter. Foreldrene til Max er velstående og det spares ikke på noe. Lokalet pyntes og ballonger henges opp. Kaker og godteri, og selvfølgelig god middag først. Masse underholding og selvfølgelig fire-fem taler hører med i barneselskap.

Det er utrolig gøy å se guttene på denne festen. De oppfører seg akkurat som alle de andre barna og kan på en magisk måte alle spillereglene for hvordan et barneselskap skal gjennomføres. Selv om jeg er sikker på at det er det første barneselskap noen av dem har vært i før.
Far til Max viser seg å ha en lik bakgrunn som guttene våre, han har vokst opp på barnehjem. De sitter med store øyne når han forteller dem om dette, og om hvor bra livet hans ble etter at han fikk hjelp og lov til å begynne på skole. Talen går på swahili, men han avslutter med å si til dem på engelsk, at blant dem kan det godt være at Kenyas kommende president sitter og at de må være disiplinerte og målrettede. Alle nikker og samtykker.

Det danses og synges og bursdagsbarnet selv løper rundt og synger happy birthday for full hals mens han hopper rundt. Guttene viser frem dansekunstene sine og toastmasteren for kvelden; (Alle har da egen toastmaster i treårsdagen sin?) setter i gang danse konkurranser og sangkonkurranser. Når klokken blir 23.30 må jeg ta kvelden, de har vist ikke hørt om innbydelse med klokkeslett for når barna drar hjem her. 00.30 hører jeg at det blir stille. Onkler, tanter, fettere og kusiner og barn jeg ikke vet hvor hører hjemme forlater omsider stedet. At det var en fest som ikke manglet noe fikk vi bevist dagen etter da en av guttene våknet med mageknip etter å ha forspist seg på snop og kake.

Bryllup på afrikansk vis

Jeg var sammen med tusen afrikanere blitt invitert i bryllup. Prøvde i mange dager å finne ut når det startet, til slutt gav jeg opp og spurte hun jeg skulle dra sammen med når jeg skulle være klar. Kl 09.00 var svaret, nærmere halv tid drog vi, da hadde hun ringt brudens far og fått beskjed om at bruden var dratt fra hjemmet sitt. Da vi etter en halv times kjøretur kom frem til et hus i enden av en landevei tenkte jeg at nå har vi sikkert dårlig tid. Tre timer senere reiste vi deri fra, etter å ha blitt servert varm lunch og sett bruden vell av gårde i bilen, ferdig pyntet med blinkende tiara. Når jeg skriver blinkende så mener jeg blinkende, tiaraen var pyntet med røde lys som blinket rundt som en del av pynten.

I Kenya er det ordentlig brudefølge. Bruden satt i første bil så fulgte sikkert 15 biler etter, alle pyntet med rosa sløyfer eller ballonger. På vei til kriken skal det legges en sløyfe gjennom nærmeste landsby og alle bilene har fløyta inne
Vielsen i kirken begynner jo som kjent med at bruden skrider opp kirkegulvet til passende toner. Slik er det også i Kenya, nesten. Her danser brud, brudgom, brudepiker, brudesvenner og resten av brudefølget inn til det som i norske ører høres ut som en hipphopp gospel sang. De ble nå gift og applausen sto stadig i taket så jeg regner med det gikk riktig for seg.

Etter vielsen var det mottakelse for alle de tusen gjestene. Kaken ble kuttet og brudeparet delte både det og fanta, som seg hør og bør. Etter kaken var det middag. Bare å stille seg i kø, så får du servert dagens rett på plast tallerkener. Maten var god men, det er første gang jeg har spist bryllups middag sittende i bilen. Tusen gjester betyr ikke at man skal ha sitte plass til alle sammen, så da sitter man der man finner det for godt å slå seg ned.

Når man har spist og ikke er nær venn av familien er det bare å gi gaven og så drar man. Jeg hadde kjøpt glass som var pent å pyntelig pakket inn i rødt papir. Syntes damen som leverte gaven før meg var mer heldig med valget, hun overleverte nemlig en levende høne til bruden som takket pent og tok i mot. Høna hadde forresten vært med under hele vielsen også.

På Hjemmebesøk

Kenya Barnehjelp driver også som tidligere nevnt med fadderbarn som bor hos familie eller venner. Disse blir sponset av nordmenn, slik blir de sikret mat, klær og tak over hodet.

I dag var jeg på hjemmebesøk hos en av familiene som har søkt om å bli sponset. De som jobber i Kenya Barnehjelp her er alltid innom familiene for å sjekker opp historiene og ser hvordan de har det.
I dag var det 3 år gamle Sharon som var heldig å ble sponset. Hun bor hos sin bestemor, sammen med sine 4 søsken. Hennes mor er død, far var det ikke snakk om. Oldemor bor også sammen med dem, hun er syk og trenger pleie. De deler 2 små rom, har ikke kjøkken eller bad. Bestemor tar strøjobber der hun finner dem for å klare og forsørge barnebarna.

Det er vanlig at det er det minste barnet i familien som blir sponset, men det vil komme hele familien til gode. De to-tre hundre kronene som blir gitt dem en gang i mnd tilsvarer en månedslønn og kan gi store forandringer for en familie som ikke har noen ting.
De som jobber her har en bunke med familier som står i kø for å få hjelp.


www.kenyabarnehjelp.no

Takknemlige barn i Kenya

Når man er en ”musongo” (hvit) og befinner seg i Kenya blir man sett på som en oljesjeik, hvit er lik penger. Og jeg må vel innrømme et jeg skjønner det, når jeg ser hvor mye man får ut av det man har.

Det er mange som har bidratt der hjemme i nord, med klær, leker og penger.
Har fått noen tusen (norske) med meg som er øremerket barna her nede, til nå har det blitt 13 par joggesko, hoppetau, tegnesaker, maling til et veggmaleri som en av guttene skal lage, og 25 mapper til arkivet som jeg hjelper til å få på plass. Det er også blitt to nye fotball mål og en volleyball bane med nytt nett.

Guttene er svært takknemlige og smiler fra øre til øre når de får noe. Mange av dem har lært å takke på norsk, og blir ekstra fornøyd dersom man svarer med vær så god.
De er også veldig flinke til å ta vare på det de får, og fotball skoene ser nye ut igjen hver søndag når de blir omhyggelig pusset før kirketid.

I tillegg har det blitt arrangert piknik med mat og frukt. Barneselskap, med gele, popcorn og godteri. Fruktfat til dessert den ene kvelden var også en stor suksess. Frukt er dyrt her nede, og bortsett i fra bananer er det ikke mye frukt guttene får.

Det falt også i smak med en tur til det lokale musèt, her har de noen lokale dyr og en dose lokal historie i lett blanding.
Deriblant en krokodille, som var kjempe spennende. Jeg var glad ingen av guttene var blitt spist da vi var ferdige med rund turen. Sikringene rundt dammen besto av en mur som guttene hang over, drøye 2meter nedenfor lå krokodillen. Det var også aper, slanger, og skillpadder, som kunne inspiseres på enda nærmere hold.


.... og enda er ikke tiden her nede over.

Smak av luksus og kontraster

Det ble tid til safari. En natt ute i bushen med god mat, myke senger og badebasseng.
Standarden var satt da vi etter en tre timers kjøretur blir møtt utenfor hotellet med kalde fuktige håndklær og nypresset mango juice.

Det er utrolig å kjøre inn i parken og det første som møter deg. Det vil si det første etter de innpåslitne selgerne, som kaster smykkene på deg i det du åpner bilruta, er en flokk med elefanter. Så følger sebraer, impalaer, giraffer, antiloper, apekatter, struts, fugler i alle former og farger, bøfler og gasseller.
Løvene glitret med sitt fravær men gjorde opp for det ved å brøle gjentatte ganger om natten, da vi satt ute på verandaen.
Jeg har funnet ut at jeg er redd for løver.

Afrika er som kjent et land med store kontraster. Og det er underlig å kjøre i mange mil på humpete grusveier, som nesten blir ufremkommelige ved et regnskyll, for så å komme til et stort hotell med høy standard og plass til flere hundre gjester.

Den kontrasten som gjør mest inntrykk er at det langs veien ut til dette hotellet i parken står flokker med barn å tigger etter vann. Ikke etter penger, mat eller andre ting men vann. Når de får en flaske danser de lykkelig av gårde. Det er tørt der ute, og selv om det er regntid nå så kommer det alt for lite regn i år til å sikre gode avlinger og nok vann.

Nett trøbbel

Internett i Kenya er ikke det samme som bredbånd tilkobling. Det virker når det virker, og når det virker så er det som internett var hjemme første gang du prøvde det.
Altså blir det ikke innlegg hver dag, men de dagene nettet virker. Bilder blir det de dagene tålmodigheten min er innstillt på, Afrikansk nett modus.

Ulike navn på ulike fjes

Akkurat som i Norge har barn i Afrika navn, hvert sitt navn. Og akkurat som i Norge kan det være greit å kunne navnene på de barna man omgås. Er bare at i motsetning til i Norge er alle barna her mørke i huden, med kort krusete hår og ser for en stakkars nordmann rimelig like ut ved første øyekast.

Det går fremover. Pugger i vei og har som mål å lære et til to nye navn pr dag. Det begynner å komme frem ulikheter i ansiktene og i væremåte. Jeg klarer å skille flere og flere og det er gøy å bli kjent med guttene bak de ulike navnene og ansiktene.

Dagen etter ankomst var vi med guttene opp på den lokale fotballstadion hvor de spiller fotball en gang i uken. Takk, og pris for at vi hadde med oss en av de som jobber her, hvis ikke tror jeg at det kunne ha kommet et helt nytt antall og mange nye gutter med hjem igjen.
For på stadion dukket det jo opp enda flere sjokoladebarn, med kort krusete hår og fotball sko. Det er heldigvis de samme guttene som bor her fortsatt etter tre turer på stadion.

Barnevern og rettsaker!

Vi har vært på det lokale barnevernskontoret, og snakket med en av Childrens Officers som jobber der. Her som i Norge er deres jobb å sørge for at barns rettigheter blir ivaretatt. Kenya Barnehjelp samarbeider fortiden med dette kontoret om en gutt som skal flytte til SOS-barnebyer ettersom det nå er fullt på guttehjemmet. Lokalet som dere ser skiller seg en del fra norske barnevernskontor.

Grunnen til at vi var der var for å finne ut av omstendighetene rundt en gutt som tidligere har bodd på guttehjemmet. Han er 14 år og anklaget for et straffbart forhold, han har nå sittet i fengsel i 3 måneder i påvente av at rettsaken hans skal opp. Childrens officeren som hadde saken forklarte at de hadde som jobb å passe på at hans rettigheter blir ivaretatt ettersom han er et barn. Siden vi hadde tilknytning til gutten fikk vi være med da saken skulle opp noen dager etterpå.

Det er ikke akkurat som i Norge.
Vi fikk beskjed om at saken skulle starte kl 10.00. Kvart over kom en strøm av fanger inn i lokalet fulgt av noen vakter. Da var det helt fult i lokalet og folk satt tett i tett. Like etterpå kom dommeren, ba alle som ikke hadde plass å sitte om å gå ut før hun begynte. En etter en kom fangene frem fra rommet de sto å ventet i, jeg antar at tiltalen deres ble lest opp. Så ble det i noen tilfeller i delt en straff, andre fikk vite hvor mye de måtte betale i kausjon og noen fikk tildelt dato saken skulle opp i retten, slik var det for den gutten vi var der for.
Hele tiden gikk folk inn og ut av salen og taushetsplikt eller lukket rettssak var ikke et tema.
Spennende med et innblikk i denne delen av samfunnet også.

Barnehjemmet i Meru

Barnehjemmet ble ferdig i september 2008. Det er grunnlagt av Alf Somdal som har jobbet i Kenya i 40 år, eller mer. Han er nå en mann på 80 år, og driften av barnehjemmet er akkurat ført videre til neste slektsledd.

På barnehjemmet bor det nå 21 gutter. I alderen 6 til 15 år, de har alle det til felles at de ikke har noen familie som kan ta seg av dem. Før guttene får plass på barnehjemmet blir det gjort grundige undersøkelser for å finne ut om de har noen slektninger eller bekjente som kan ta dem inn.
Kenya Barnehjelp har også rundt 650 barn som bor i fosterhjem hos slekt og venner. Disse blir sponset av Nordmenn som har dem som fadder barn. For å ha et fadderbarn boende hos seg får familien 350 kr i mnd. Organisasjonen er liten og drives nesten uten administrasjon slik at har du et fadderbarn betaler du 350kr i mnd som går direkte til det barnet.
Pengene her nede er mye verd, og for de hundrelappene fra Norge får en slik familie nok til å dekke mat, skoleuniformer og andre utgifter knyttet til familien. Det tilsvarer en månedslønn ca.
Guttene på barnehjemmet er også sponset av norske familier. De har det etter standarden her veldig bra. De får tre måltider til dagen, og ettermiddag te, det er to sovesaler en til de minste guttene og en til de store, de har dusjer tilknyttet soverommene og plass til å vaske klærne sine noe de gjør selv og henger dem til tørk i buskene omkring når tørkesnora er full.

De er takknemlige gutter som det er kjempe gøy å være sammen med. De ler og takker når du kommer med en gave til dem. Det er stor oppstandelse når det kommer en koffert med klær fra Norge, og er buksa rosa så gjør det ingenting. At dette er gutter som har levd på gaten eller er vokst opp uten tilsyn av voksne er vanskelig å forstå når du treffer dem i dag. Det er helt utrolig hvor veltilpass og godt oppdradd de er. Tenk deg at 21 gutter sitter sammen og spiser gele og godteri og det er helt stille i rommet, den roligste barnebursdagen jeg har arrangert.

Det er mulig å støtte dette arbeidet, informasjon finner du på hjemmesiden:

www.kenyabarnehjelp.no

African-time!

Det er ikke bare å få teknikken til å fungere i Afrika, men nå har det ordnet seg og jeg har internett i leiligheten min. Så, nå kan skrivingen begynne.

Noen glimt fra den første uken.
Kom til Meru for en uke siden nå. Tiden flyr og det er masse spennende som skjer. Trives veldig godt og personalet her tar fantastisk vare på oss som er på besøk.
Da jeg landet i Nairobi sto de klar å ventet på meg, og kjørte meg til Hotellet. De serverte ikke mat der så sent om kvelden så da var det bare å sette seg i bilen igjen og jeg fikk oppleve Nairobi by-Night.
Det ble bestilt mat bare til meg og da jeg (i følge dem) ikke var blitt mett etter første porsjon bestilte de enda en til meg. Jeg var mer en mett da jeg la meg den kvelden.

Dagen etter var turen kommet for å dra til Meru, jeg ble hentet på Hotellet og etter 3 timer på ambassaden for å få et klistermerke i passet til en av de ansatte som skal til Norge kom vi oss av sted. African-time :-)

Det tar 5 timer i bil fra Nairobi til Meru og kjøreturen går veldig greit med egen sjåfør og hyggelig selskap.
Første kvelden var det velkomstmiddag hos guttene. Mitt første møte med afrikansk mat og det var særdeles hyggelig. En slags mais pannekake og en kjøttsuppe. Senere i uken har det gått i ris og bønner, kylling også i en form for suppe for å nevne noe. Maten i huset blir tilbredt av hushjelpen og på barnehjemmet har de egne kokker.

På barnehjemmet har de en egen sjåfør som gjester kan disponere. Det blir mye kjøring og det er en stor fordel å ha med en afrikaner når man er rundt. Enda er det slik her at barn (og voksne også til tider) roper ”mosongo” (hvit) etter deg når du går på gaten.
Det føles trygt når man har med noen som kan språket og som kan sørger for at du ikke får hvite priser når du handler, noe som er mye dyrere.
Men selv med egen sjåfør tar det 4 timer når man skal ut å handle maling, til en av guttene som skal lage veggmaleri i leiligheten. African-time :-)
Ikke så rart at man får utdelt stoler for å sitte å vente i gaten mens tre menn skrur sammen sykkelen vi skulle hente på veien.

Det har vært kjempe gøy å bli kjent med guttene her. De er utrolig blide og positive. Fortiden har de sommerferie og mye fritid så det er bare å aktivisere dem så best man kan. De tok stolleken forbausende lett, og piknik på fotball stadion satt de pris på. Vi handlet inn mat og smørte brødskiver til den store gullmedaljen. De som ikke spilte fotball fikk prøve å lage figurer i plastilina for første gang i sitt liv.

Religionen står høyt her i Kenya og søndag er det kirketid. Gudstjenesten varte nærmere 3 timer og den involverte både rap, brake-dance i tillegg til preken og nattverd. Den skulle begynne kl 11.00, men vi ble stående utenfor til 11.30 for at presten skulle bli ferdig med prekenen i den første gudstjenesten. African-time :-)

Nakomat som er en stor butikk kjede her må man stadig innom. Her får man alt man trenger, fra tegnesaker til guttene, mapper til arkivet, mat, møbler. Vi er stadig innom og står nok i fare for å få egen konto snart. Ikke rart de tror nordmenn er rike her når vi kommer innom flere ganger i løpet av en dag med varer til 21 gutter.

Skal skriver mer om selve guttehjemmet etterhvert. Her kommer link til organisasjonens hjemmeside for de som er nysgjerrige:

http://www.kenyabarnehjelp.no/